Ikke en dag for tidlig!

Over fem år, nærmere bestemt 1901 dager, har Julian Assange vært innesperret på en 3 x 2 meter stor celle i det britiske høysikkerhetsfengselet Belmarsh. Et halvt år av denne tiden sonet han en dom for å ha brutt meldeplikten i 2012, i en sak som for lengst er henlagt. Resten av tiden satt han som varetektsfange i påvente av at USAs begjæring om å få ham utlevert skulle ferdigbehandles. I USA risikerte han en dom på 175 år for å ha offentliggjort graderte dokumenter som avslørte en rekke tilfeller av korrupsjon og krigsforbrytelser, inkludert tortur og drap på sivile.

Nå ligger det an til at Assange slipper unna med fem års fengsel, slik at straffen vil være ferdig sonet idet dommen faller. Denne delen av dramaet utspiller seg på stillehavsøya Saipan og vil sannsynligvis være over i løpet av tirsdag kveld, norsk tid. Disse omstendighetene er en del av den avtalen Assange har forhandlet frem: Han slipper å reise til USA, der hva som helst vil kunne skje, men kan motta dommen på den delen av amerikanske territorium som ligger nærmest hjemlandet hans, Australia. Risikoen for uforutsette hendelser er dermed redusert til et minimum.

Prisen Assange må betale, er å si seg skyldig på ett av de i alt 18 tiltalepunktene amerikanske myndigheter (under Trump) hadde reist mot ham. Det er hjemlet i den beryktede spionasjeloven av 1917 og omfatter konspirasjon med den hensikt å skaffe seg tilgang til og videreformidle sensitiv informasjon om USAs nasjonale sikkerhet. Da snakker vi om kontakten Assange hadde med Chelsea Manning rundt 2010, da hun lekket flere hundre tusen dokumenter som angikk USAs krigføring i USA og Afghanistan, forholdene ved Guantánamo-leiren og en rekke andre inkriminerende forhold. Materialet ble redigert og publisert av Wikileaks i samarbeid med en rekke andre mediekonserner.

I seg selv er situasjonen alvorlig nok – altså at en redaktør og publisist innrømmer å ha brutt amerikansk lov ved å ha gjort det som enhver seriøs journalist plikter å gjøre, nemlig å ta imot og offentliggjøre informasjon som har offentlig interesse. Ja, det vil sikkert være dem som mener at Assange har «sviktet» ved å akseptere en slik forhandlingsløsning – slik det alltid vil være noen som fra sin egne trygge posisjon tror de vet akkurat hva de som befinner seg i skuddlinjen, bør gjøre eller burde ha gjort. Men for Assange var dette etter alt å dømme siste mulighet til å redde liv og helse. Og det vil ikke bare si muligheten til å være en far for sine to små barn, og en ektemann for sin hustru, Stella Moris Assange, men også til å kunne fortsette kampen for de verdiene som gjorde at han ble utpekt som hovedfiende av verdens mektigste krigsnasjon. Det handler om transparens, ansvarlighet, fred og internasjonal rettssikkerhet – verdier som i dag har trangere kår enn på lenge.

Det er grunn til å anta at avtalen Assanges forsvarere har forhandlet frem, er det som i amerikansk juss gjerne omtales som en «Alford plea»-løsning, etter en over 50 år gammel rettssak. Dette innebærer at den tiltalte erklærer seg skyldig uten egentlig å innrømme skyld, fordi han innser at han sannsynligvis vil tape i en rettsprosess han ikke anerkjenner. Etterpå vil den dømte være fri til å hevde sin uskyld. (En av Assanges australske advokater fikk for noen år siden den australske statsborgeren David Hicks løslatt fra Guantánamo-leiren på lignende grunnlag.) Slik kan man se for seg at «forhandlingsdommen» mot Assange ikke skaper noe i nærheten av den samme presedensen en dom ved en amerikansk spesialdomstol ville skapt. Et overveldende flertall av slike saker ender uansett med en eller annen form for «plea bargain», der de tiltalte både innrømmer egen skyld og vitner mot medskyldige for å slippe å tilbringe resten under uverdige forhold i det infame amerikanske fengselssystemet.

Så til tross for at en australsk pressemann dømmes etter amerikansk lov for å ha avslørt alvorlige statsforbrytelser, mens de virkelige forbryterne går fri, er dette en gledens dag. La oss virkelig håpe at Assange kommer til krefter igjen, fysisk så vel som mentalt, slik at han kan gjenoppta det viktige arbeidet med å gå det etablerte nyhetsbildet etter i sømmene og ta tak i de sakene de store mediekonsernene ikke ser seg tjent med, eller våger, å skrive om.

Det er mange som vil ta æren for at Assange nå slippes fri. På Twitter minner Australias statsminister Anthony Albenese om at han har vært en sentral aktør i forhandlingene. Joe Biden trenger også en fjær i hatten i forkant av høstens skjebnesvangre presidentvalg. Stella Assange er imidlertid ikke i tvil om hvem hun vil takke – nemlig alle de som har stått på, verden over, år etter år, for å minne om uretten som er blitt begått mot Assange. Uten dette engasjementet ville ikke USA sett seg tjent med å frafalle 17 av de 18 tiltalepunktene mot Assange. Verden ville vært en martyr rikere – og en viktig pressemann fattigere.

Gisle Selnes